Hammer åpner seg

Vi fortsetter den tradisjonsrike spalten om åpenhet og ærlighet. Denne gangen er det Jonas som har noe på hjertet.

Hei mine venner. Det er mye en skal forstå seg på, både på godt og vondt, etter ett nederlag. Som underdog og siden jeg ikke er en del av fellesgruppen i IL Gular om dagen, kommer det fort noen sleive kommentarer når det ikke går som forventet. La meg ta dere inn i varmen og fortelle om mine opplevelser siste tiden.

Treningen i høst og vinter har vist store fremskritt. Tidene på intervall tilsvarte sommertider sammenlignet med tidligere, og jeg følte meg sterkere enn på lenge. Skolen gikk bra. Jeg hadde kjæreste og livet smilte. Men på kort tid snudde alt. Det hele startet med at Erik skulle ha B-uke. Jeg hadde hatt veldig mye omfang i treningen, men hadde overskudd. Når Erik var på skitur med 8. klassingene og sparte krefter, løp jeg bakkeløp og hurtige langkjøringer. Han kom tilbake frisk og uthvilt og det var veldig trøkk på treningene. Overskuddet mitt var nå på bånn, beina var full i småskader, skolen gikk tyngre og oppi det hele opplevde jeg noen personlige nederlag. Jeg var nå inne i en vond sirkel og møtte veggen. Jeg merket nå at jeg ikke hadde så mange strenger å spille på. Jeg var alene.

Så nærmet det mye omtalte løpet i Arna seg. Hodet var ikke tilstede, men beina føltes gode etter fire rolige dager og jeg hadde et sterkt ønske om å løpe fort. Veldig fort. Bevise for alle tullingene som går rundt og kaller meg en nikkedukke som bare gjør det Erik sier, og ellers aldri har noe positivt å komme med, at de tok feil. Som første skikkelige test siden inne-NM var jeg ganske nervøs, og situasjonen blir ikke stort bedre av at Erik har lagt et helvetes press på oss i teamet, der vi skal vise resten ryggen. Vi er ganske forskjellige der, meg og han. Han blir trigget av slikt, blir aldri satt ut av spill av nerver og liker press. Jeg følte det annerledes.

Historien kjenner du, løpet gikk til helvete og jeg var langt nede. Folk sier ”oppmuntrende” ord, men innerst inne synes de bare synd på deg. Godter seg over at det går dårlig siden du har meldt deg ut av fellesskapet. Det er nok av folk som er der når det går bra, men bare dine venner er der når det går dårlig. En av de få som spurte hva som hadde skjedd var Erik. Ringte meg opp klokken ett samme natt og lurte på om jeg ble med ut. Han var på byen, på en onsdag, men jeg takket nei. Likevel fortsatte Erik med å snakke om sine egne erfaringer og annen livsvisdom:

“Det er ikke noe poeng å gjøre akkurat det folk og samfunnet forventer av deg. Du må tenke selv. Gjøre ting du mener er riktig. Ikke alltid nødvendigvis gjøre det politiske korrekte valg i alle situasjoner.”

Jeg har i det siste fått en del telefoner fra stressede styremedlemmer og alvorsprater fra diverse utøvere i klubben min og utenfor. Det de har til felles er å si hva du ikke har lov til, men de kommer heller ikke med noe særlig oppfølging. Har noen f.eks. tenkt på at ingen av bestetidene i IL Gular på 800m-1500m-3000m- 3000mh- 5000- 10 000 kommer fra en utøver som er med på fellestrening? Men dere alle mener jeg skal gå tilbake til den gruppen, trene det samme som de andre på Katedralskolen i ukedagene. I dette miljøet er alt bygd opp rundt den beste. Jeg liker å være sosial på trening, men det er ikke alltid det beste valget totalt sett.

Jeg tenkte mye der jeg satt knekt og forslått, på Morten sine ord og historien som utspilte seg i høst. ”Bruke Aage som en mentor” uttalte Morten til BT. Det er noe annet å trene med Erik og Aage. De er ikke så høytidlige, men trener steinhardt og omfattende. Her er det stor takhøyde og du kan komme som du er uten å bli ledd av. Jeg tok derfor det steget å kontakte Aage for å få noen tips. Etter å ha studert treningsdagboken min i 3 dager fikk jeg en klar beskjed ”ikke en eneste kvalitetsøkt på 2 uker. Gå på ski og kom deg litt vekk”.

Det stemte bra. Det hadde blitt altfor mye hardøkter, opptil 4 stk i uken. Jeg hadde blitt for ivrig. Jeg måtte vekk fra Fjellveien, Gularhuset og Store Lungegårdsvann. Jeg trakk tilbake til gamle trakter i Lørenskog, og gikk milevis på ski i Østmarka. Alene og filosoferende. Langt fra sivilisasjonen. Hvorfor driver jeg med dette? Hvem er jeg? Hvilke valg skal jeg ta videre?

Det var i Østmarka jeg trente før jeg dro til Bergen. Det er i Østmarka jeg har tilbrakt store deler av oppveksten min. Løpende på kryss og tvers på det som finnes av stier. Mil etter mil. 600m testløp i januar og tempotrening i april er ikke for meg. Etter mange, lange timer fikk jeg litt etter litt tilbake ambisjonene og motivasjonen. Jeg har ikke et ønske om å spille andre fiolin lenger. Jeg vil bli bedre. Strekke meg etter noe større enn det jeg hittil har oppnådd.

På disse turene har jeg gjort meg opp tanker på hva jeg har gjort riktig og galt de siste ukene. Først og fremst kan jeg bekrefte at denne bloggen har satt meg tidvis i en lojalitetskonflikt mellom Gular og Erik. Forstå meg rett. Jeg har alltid stilt opp for Gular. Vært lojal. Gjort det som forventes av meg (mer enn de fleste i klubben). Til tider har jeg likevel ikke vært nok viser det seg. Gular er en bra klubb. Den beste på Vestlandet. Likevel vil jeg tørre å påstå at klubben ikke alltid er like flink på oppfølging av egne utøvere. Dette er på ingen måte kritikk av klubben, men jeg føler det må frem for å gi et helhetsbilde av situasjonen jeg har befunnet meg i. Å true med sanksjoner og harde virkemidler er vel og bra, men da må de komme med ett alternativ, ikke bare trusler.

Nå peker pilene igjen riktig vei. I stedet for å sanke kilometer på kilometer på kjedelige grusveier i Portugal, som store deler av klubben gjør for tiden, har jeg gjort andre ting. Det neste store målet blir nm terrengløp.

PS: dette innlegget har lagt på vent og ikke blitt offentliggjort “live”. Jeg har vært med på bakketrening med kristoffer og Erik der jeg kom ganske langt bak i leksen, samt løpt stafett Bergen- Oslo og ikke vært altfor seriøs. Jeg tror likevel at jeg skal hevde meg blant øverste halvdel i NM, men utifra programmet skal det ikke løpes fort før i slutten av juli.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Hammer åpner seg

  1. eksperten says:

    Stå på Jonas, bra du svarer skikkelig, men husk at kritikerne ikke er de som er i toppen. De er enten mislykkede eller på hell som løpere. Det er mye misunnelse ute å går og slik vil det også alltid være. Selv om du ikke presterer topptider i år er det ingen vits i å miste troen. PS. Beste friidrettsklubb på vestlandet er Sandnes, de ble nr 2 i lagserien, ikke Gular😉. Norna- Salhus var også foran Gular i lagserien for menn så du er ikke best i Bergen by engang, men som rein løpeklubb er jeg enig med deg🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s