Alle Kortene På Bordet

Mye på «stilige» er skrevet klysete og for å provosere. Veldig lite har vært personlig. I den nye spalten skal det settes fokus på enkeltpersonen med fokus på åpenhet og ærlighet. Den er for alle som har noe på hjertet, som de ønsker at skal se allmennhetens lys. Førstemann ut er Erik.

Hei alle sammen. Metaforene og klysesnakket lagt til side er det en sak jeg har lyst til å belyse. Det har vært heftig debattert i diverse løpeforum og andre media om Aage Odfjell, Gular friidrett og samarbeidet dem to imellom ettersom jeg er eneste utøver som binder de to enhetene sammen. Det er mange meninger og synsinger rundt dette, men nå skal dere få ett annet syn enn det som kommer frem i media. For å gjøre det må vi ta det fra starten.

Kap 1. Historien Bak Samarbeidet

89-årgangen til Gneist var enorm. I kretsmesterskapet for Hordaland vant jeg og Marius Benserud alle øvelsene som 11-åringer. I nesten alle tok vi dobbelt. Vi var helt i toppen i alle øvelser på G-sport lekene som den gang var det største barne og ungdomsstevnet (nå Veidekke-lekene). Det ene året vant Marius 600m over Nittedal-gjengen som var overutviklet for alderen og 60m mot BUL sprinterne.

Det var en flott klubb å vokse opp i og Gneist hadde topper i alle klasser. Hver søndag var det fellestrening med Aage Odfjell. Først teknikk over hekker, så over til lengde, kast og til slutt spenst på matter. Miljøet var suverent og vi var desidert beste klubb på Vestlandet i aldersbestemte klasser. Jeg var veldig sent utviklet og etter 13 års-klassen hang jeg ikke med lengre. I 3 år var jeg vekke fra friidretten og spilte fotball. Det var mye fokus på topping av lag, så etter at min bestekamerat ikke kom med på laget lengre, valgte jeg å slutte.

Jeg var nå blitt 16 år og ferien tilbragte jeg med Pappa. Vi gikk lange turer i fjellet og løp 10*200m innimellom når vi kom til en plass med idrettsfasiliteter. På sensommeren løp jeg en 3000m på 9.36 og kvalifiserte meg til UM i Moss. Året før hadde Gneist blitt beste klubb i Fagernes, og i Moss satte G15-16 laget mesterskapsrekord på 1000m stafett. Jeg løp 100m, Kristoffer 200, Espen 300 og på siste etappen løp Marius kollosalt og smadret BUL. Rekorden står fremdeles på 2.02.21. Etter en slik fremgang fikk jeg mersmak og begynte å trene hver dag.

Gneist hadde ikke distanseløpere utenom Kristoffer, som ble nr. 3 i UM dette året på 800m, og meg selv. Vi var derfor med BFG Fana på fellestreninger året til 17-års klassen. Disse ble trent av Johnny Ådland, men både meg og Kristoffer var altfor stolt og visste best selv, så vi hang oss bare med uten å la han trene oss. Fremgangen var uansett enorm. Kristoffer ble nr. 2 på 400m(Gneist vant trippelt) og vant 800m i UM i Byrkjelo, mens jeg tok 3 plass på 3000m og 2000mh. Vi var nå kommet på nivå slik at ingen løp fortere enn oss i BFG lengre.

HPIM0942

Lå nok noen år bak de andre i utvikling, men løp på 9.00.23 og ble nr. 3 bak Sindre Buraas og Lars Bakke. Tom Erling Kårbø kom på 4 plass.

18-års klassen ble uten særlig fremgang grunnet skader og feiltrening. Eneste var juniormester på 4*1500m + bronse på hiner i junior NM. Så kom siste år i aldersbestemte klasser. Her måtte noe drastisk gjøres. Det var en periode preget av usikkerhet rundt trening og jeg skjønte at det ikke nyttet å prøve og feile for å komme meg videre. Johnny ga seg som trener i BFG og det var ingen trenere av samme kaliber som kunne ta over. Jeg kontaktet derfor min gamle trener Aage Odfjell. Ungdomsarbeideren som hver søndags formiddag hadde instruert meg og andre i hekketeknikk, diskos, lengde og gitt oss inngangsverdier til å hevde oss nasjonalt. Han hadde nettopp vært gjennom en oppvask uten sidestykke grunnet en dopingsak. Han som alle skyldte så mye, var nå en synder og versting innenfor idretten. Men like barn leker best. Jeg har aldri hatt problemer med å ta de «svakes» parti eller ta en upopulær avgjørelse. Han satte opp ett omfattende treningsprogram, men det ble for mye, og ettersom jeg fortsatt var veldig liten og underutviklet for alderen kom skadene. Jeg fikk runners knee og løping ble umulig. Jeg bare syklet, men når våren kom klarte jeg å løpe rolig i skogen og løp bakkeløp som kvalitet. Klarte 4.01 på 1500 og 2.00 på 800m dette året.

Jeg var nå blitt så gammel at militærtjenesten stod for tur. Ingen brydde seg. Det kom ikke en eneste mail om målsetting, treningsveiledning eller noe fra BFG. Eneste var noen tåpelige forslag om at jeg skulle stå i BFG, men ha en trener fra en annen klubb. Etter rekruttskole i garden stilte jeg opp i Norsk mesterskap i militær femkamp. Jeg ble nr 3 av de vernepliktige og nr 3 på 8km terrengløp totalt. Det var en sterk prestasjon for en som nettopp hadde lært å skyte og aldri løpt hinderbane så jeg ble tatt opp på landslaget i militær femkamp.

Nå ble det fart på sakene. Det kom beordringer til samling og skikkelig veiledning. Aage satte opp løpeprogram og var superinteressert, jeg fulgte ellers svømmeprogrammet og styrken som jeg fikk fra treneren i femkampen. Jeg var med i Europacup og VM i militær femkamp dette året som første vernepliktige. Det kom fortsatt ingen mail fra BFG og eneste som var interessert var Aage. Når jeg var hjemme på perm løp vi på Løvstakken og han motiverte. Tok tiden på bakkeløp og instruerte i kast teknikk. Som omsorgsperson var han suveren. Ønsket å hjelpe og veilede meg og stilte alltid opp. Husk at han har trent en 7.53 løper på 3000m fra scratch og haugevis med sub 3.50 løpere. Jeg prioriterte ikke løp engang og allikevel fulgte han opp som ingen annen. Baktanken hans var aldri ære, økonomisk gevinst eller berømmelse. Han ønsket helt og holdent å dele sin kunnskap og hjelpe en motivert ungdom.

Så skiftet jeg beite. Det var ikke noe tak i den klubben jeg var i og ingen utøvere kom opp. Kontaktet Gular og spurte om de var interessert i meg. Morten var veldig positiv og vi inngikk en avtale om at jeg skulle trene med Aage og ikke annonsere det for å slippe oppstyr. Det var ikke noe problem. Jeg var uansett på Kjevik, hadde startet befalsutdanning og hadde ikke kontakt med noen i friidrettsmiljøet utenom Kristoffer.

Det var hardt å kombinere befalsutdanning med løping. Totalbelastningen med eksamener, mestring, vinterøvelser, romvask hver morning kl. 0715 kombinert med 130 km og byturer ble for hardt. Skadene kom igjen og det ble ikke løpt på noen måneder. Jeg hørte ingenting fra Gular. Men Aage var der. Motiverte, kom med tips, og fortalte om lignende opplevelser med andre utøvere han hadde trent. Med 5 uker sommerferie klarte jeg 3.56 på 1500m, kun med 4* 1 min for fullt bakkeløp som kvalitetstrening. Dette året tapte Gular i Kollen med minimal margin og jeg vant åpningsstevnet på Fana foran de andre som løp «heroisk bra», ifølge hjemmesiden. Jeg var ikke med i kollen fordi de ikke «visste» at jeg var i klubben.

IMG_0527

Deler av landslaget + trenere i femkamp 2011

Som pliktbefal ble det fart på sakene. Vanlig arbeidstid og mer overskudd. Gular brydde seg ikke og Aage var fortsatt eneste som fulgte opp. Vi satte igang for fullt, men jeg måtte fremdeles ha 45 feltdøgn i året og mye kveldstjeneste. Siden jeg var ferdig med befalskolen kom femkampen på banen igjen og beordret til samlinger. Tok med meg soldatene i hinderbanen når vi skulle ha fysisk, svømte intervall 2 ganger i uken, klikktrente på våpenet hver kveld og kjørte opplegget til Aage ved siden av. Så kom de første frukter. Kvalifiserte meg til VM Brasil allerede i mai. Bestetid i kollen på 13.etappe (selv om Bjarte Bogstad mente jeg skulle droppe ut av militæret for å løpe uttaksløp). I det åpne spanske mesterskapet i Toledo slo jeg fjorårets verdensmester på 8 km terrengløp med 1.6 sek, og staben ante at en liten sensasjon var på gang. Jeg hadde vært skadefri lenge og formen var kolossal. Var helt vill i nedtrekk, kastet granater over 56m og svømte 50m på 28 sek. Etter en treningssamling på Rena, med 180km i uken + svømming og kast, stilte jeg opp på 3000m i Trondheim. Stinn i trening og uten en eneste baneintervall løp jeg likevel på 8.31 og vant foran en svenske fra Strindheim. Tommy Gjølga kom bort etterpå og var i ekstase. Var imponert over siste 300 som gikk på 42 sek.

Jeg var likevel var ikke ubeseiret på 8km selv om jeg slo verdensmesteren fra Polen i Toledo. En russer hadde slått meg med 13 sekunder i Finland, så Aagen vrei skallen for å finne en måte å komme til neste nivå. Det ble en opptur uten sidestykke i Brasil. Jeg vant 8 kilometeren foran 2 Venezuelere og ble nr 44 totalt. Det var stort ettersom de største nasjonene som Brasil, Tyskland, China, Nord-Korea osv. har egne akademier med profesjonelle utøvere som satser femkamp. Det var noen typer du rett og slett ikke finner innenfor løping. Eksplosiv som grizzlybjørner i overkroppen og utholden i beina.

Gular sin rolle oppe i alt dette var fraværende. De visste ingenting, fulgte ikke opp og lot det skure. Aage hadde vært der hele tiden. Hver gang jeg måtte løpe 20 km i snøstorm rundt leir helt mutters alene, og alle gangene jeg måtte løpe 1000 meter intervall på den forblåste stadion i vindkastene. Så kom hjem fra Brasil og hadde en 180 km uke og stilte opp på 1500m på fana. Dette var kvelden hele mellomdistanse eliten + trenere skulle heie på Thomas Windheim. Han sprakk etter 700m og jeg løp resten i solo på 3.55. ‘Kem var han der spurte ledelsen?’ Så kom NM og jeg ble nr. 6 på 1500m uten en eneste fartsøkt. Vel tilbake på Ørlandet tok vi fatt på en ny sesong. Men nå kom Gular på banen, men kun Morten. Det ble skrevet kontrakt og ambisjonene var deretter.

PS: Dette året tapte vi også kollen med minimal margin. Kanskje jeg skulle hatt en litt mer avgjørende etappe? Mulig Gular skal se på hvilke utøvere de har når de setter opp laget? Dette var andre året på rad i min tid i klubben Gular hadde tapt pga dårlig lagoppsett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Militært VM er stort. Alle de 3 beste i hver øvelse må til dopingtest + ett stort utvalg tilfeldige.

Jeg løp 3000m i leiren på 8.26 på høsten, men så kom en skade i hoften og jeg klarte ikke løpe før 13 desember. Jeg reiste på fyllatur til syden og nest siste dagen, da jeg lå for døden etter en skikkelig kule bestemte jeg meg for å satse løping. Hvis jeg skulle bli verdensmester i femkamp måtte jeg benke mer enn de usle 100 kiloene og svømme vesentlig raskere enn 28sek på 50m. Det lot seg ikke kombinere med løping. Jeg sa opp stillingen min i februar og var hjemme den 19. Gular dreit i det, men Aagen var i ekstase. Vi hadde utviklet ett veldig nært forhold og nå skulle det virkelig trenes. Han hostet opp gamle treningsprogram og han stilte opp på treningene. Tok tiden i Skagebakken, analyserte steget og skrev treningsprogram. Hver søndag løp vi såklart på Løvstakken. Fra Gular fikk jeg ikke tilbud om en fellestrening engang.

Så ble jeg nr. 3 på 1500m i NM inne, vant 3000m b-heat på åpningsstevnet i mai på Bislett på 8.19, vant 1500 og 3000m på Veidekkelekene, vant 3000m på Tyrvinglekene og ble norsk mester på 4*1500m. Nå våknet Gular. Send han utenlands. 8.15 på 3000m i Karlstad, 3.48 på 1500m i Glascow og sølv i NM på 3000m hinder. Men ankelen ble vridd i landingen på 3000m hinder i NM og eneste løp jeg fullførte etter det var årsbeste i Norge på 5 km uken etterpå på knarvik, 14.53.

Filefjell

Jeg hadde løpt av meg mye musklatur og var klar for å ta fatt på sesongen 2012!

Men det var ikke bare Gular som hadde våknet, nå hadde også løpsnorge fått opp øynene. Det skapes en del misunnelse i eget miljø når utøverne dine stagnerer og den som eneste som har fremgang trenes av en som har hatt befatning til doping. Så fulgte det en heksejakt uten sidestykke. Aage er den hardeste mannen jeg kjenner, og tro meg, jeg har sett mange hardinger. Troppsjefer, bataljonsjefer, verdens mest komplette soldater, de tøffeste guttene fra gaten din på seleksjonsprosesser i forsvaret osv, men ingen er av støpningen til Aage. Han er så gjennomsyret hard at absolutt alt du kommer med preller av han. Men slik er ikke Gular ledelsen. De ble livredd. Nå var det plutselig kritikk mot dem og det gode navnet og renommeet sto i fare. Nå starter vår historie.

Kap 2. Gular Gjømmer Seg Under Bordet

Det var ikke kommet noen kontrakt fra Gular og vi snakket snart september. Jeg etterspurte den, men ingenting skjedde. Jeg antok de ikke ville sende den slik at fristen for utmeldelse 31.oktober ville fange meg i garnet. I frykt for å havne uten kontrakt og få startnekt, meldte jeg meg ut. Nå ble Gular stresset. Morten ringte daglig og prøvde å få til en løsning, mens resten av styret hans hatet Aage for hele sitt hjerte. De hadde aldri snakket med han, men hadde gjort seg opp en mening på bakgrunn av media. De var så misunnelig på han som hadde trent 6 av topp 10 på klubbens 10 000m statistikk at når de endelig hadde muligheten til å kvitte seg med han ville de gjøre hva som helst. Bjarte Bogstad som hadde tapt kollen for Gular tredje året på rad med å ta ut laget basert på at «Gular er en person som stivner på slutten» og ikke «vi skal ha best mulig sluttid» nikket mens han gikk i skjørtekanten på Knut. Morten prøvde å tone de ned, men her var det «reint idrettslag» de spilte på.

Og nå skal jeg være ærlig. Jeg har aldri vært så skuffet eller knekt før. Det var ikke det at de tok ett standpunkt mot Aage, men at de dolket meg i ryggen og fremstilte meg som synderen i media . Nå var Gular livredd og trengte en synder mot han som tok ansvar på stafettene og tok de lengste etappene. Og hvem sto bak det hele? Det var en avdanket trønder som tidligere har innrømmet misbruk av partydop. Det var denne mannen og en haug med anonyme medgangssupportere som fikk ledelsen til å vakle. Istedenfor å stole på egen dømmekraft, slå neven i bordet og be kritikerne holde kjeft, tok de rådet til partydoperen og solgte sin egen utøver for å redde skinnet. Jeg mottok ikke en eneste støttemelding utenom fra Kristoffer, Jonas, Kjetil og Ådne.

De eneste “voksenpersonene” i Gular som viste sin sympati var Svein-Erik og Paul, treneren til Ådne. Jeg var så demotivert at jeg ikke orket trene. Etter 9 dager uten trening tok jeg en tur ned til Aage. Han satt og skrelte appelsiner og hev de ned på høykant. Jeg har aldri hørt han snakke ett eneste nedsettende ord om en eneste av utøverne sine, verken dagens eller tidligste. Han er den mest lojale personen jeg kjenner og respekterer deg for personen du er og ikke for idrettslige prestasjoner. Her har Gular mye å lære.

Etter en lang prat ble vi enige om å stille på klubbmesterskapet på Storetveit som gikk om 10 dager. Og nå hadde jeg blod på tann. Det ble kjørt noen dyriske intervalløkter og moste på med vekttrening for beina. Ankelen var vond og smerten nesten utholdelig, men nå skulle de virkelig få smake. Dagen før løpet var jeg så giret at jeg ikke fikk sove. Ingen i Gular hadde hatt noe å stille opp med den dagen, jeg rett og slett for rå for de.

IMG_6892Jeg vant med over 20 sekunder til Ådne, Jonas og Halfdan på de neste plassene.

Stilige, Ådne, Erik

Ådne viste sin storhet ved å gratulere etter løpet og gi anerkjennelse til både utøver og trener for jobben som var lagt ned, men så svarte administrativt ansvarlig i Gular friidrett med tidenes mail. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde pisset på ledelsen, opptreden i klubbmesterskapet viste total mangel på respekt, at jeg var utmeldt av klubben og hadde ingenting der å gjøre. Jeg burde ha vett til å holde meg unna, at jeg ved min deltakelse ønsket å sverte klubben, at Gular alltid hadde fulgt meg opp gjennom tykt og tynt, at Gular skulle være en trygg plass å sende ungene sine. Så klarte han å toppe det hele med å poengtere at Gular ikke hadde visst at jeg hadde hatt Aage Odfjell som trener, og at dette var informasjon jeg hadde holdt skjult for dem. Siste punktet tok kaken. Han fikk ikke så hatten passet, han fikk hatten tredd nedover skallen og siden har han lagt under kontorpulten uten å gi lyd fra seg.

Jeg hadde vært åpen om mitt forhold til Aage fra dag en, det framla jeg også på mail til han. Her trengte man rett og slett en synder. De var livredde for hva andre syntes og mente, hadde ingen ære og ville heller redde sitt eget skinn ved å skyte utøveren de allerede hadde gitt til ulvene. Snakk gjerne om rein idrett, men hvem som fortjener denne logoen på drakten sin kan du avgjøre selv.

skitten idrett

Rein idrett handler ikke bare om nulltoleranse til doping. Det handler like mye om å behandle utøverne sine som mennesker.

Denne administrative ansvarlige trodde at respekt var noe han fikk automatisk av sitt verv og tilhørighet til klubben. Men klubben er ikke ledelsen, det må dere ikke glemme. Klubben er utøverne. Han kunne gjerne true andre av klubbens medlemmer med at de bodde på gaten hvis de ikke innrettet seg etter hans visjon, men jeg har aldri hatt noe problem med å sette en kaptein eller major på plass foran soldater eller annet underlagt personell hvis de misbrukte stillingen sin. Dessuten lever vi ikke i kommunist Kina eller har Gestapo i gatene våre.

Så gikk vi over til jussen som han tydeligvis ikke hadde greie på. Som han skrev var jeg utmeldt 28.10.2012, men selve utmeldelsen gjaldt ikke før 31.12.2012. Det er ikke noe jeg bestemmer, det er det NFIF som gjør. Det hadde ikke vært mulig å stilt for noen annen klubb. Som enestemann stilte jeg i Gulardrakt for å poengtere at jeg ikke var klubbløs. Men dette var tungt å svelge og å krype til korset etter å ha gått til de grader hardt ut har tatt sin tid. Men idag kom vandrepokalen, nesten 4 måneder etter seieren, med inngravert navn etter å etterspurt den fra dag en.

ååååååååååå

Pokalen ble ikke levert fra admistrativ ansvarlig, han har ikke gitt livstegn siden hattepisoden og er nok altfor feig til å innrømme sine feil. Den ble gitt fra en som ikke er medlem i styret til min beste venn Kristoffer. Men gjør rett, frykt intet, skal levere den til Aage så kan styret hente den i september når klubbmesterskapet 2013 nærmer seg. Adressen ligger på gulesider.

Men la meg oppsummere til slutt:

Aage Odfjell: fulgte meg opp fra jeg var 11 år. Etter at jeg ikke ville drive friidrett som 13 åring var han villig til å hjelpe meg, og vie fritiden sin til å følge meg opp når jeg spurte han 5 år senere. Hadde alltid troen og motiverte meg i tunge stunder. Var aldri kritisk, la treningen etter mine ambisjoner og presset meg aldri til å prioritere løping fremfor noe. Selv om jeg satset militær femkamp i tre år var han alltid interessert, skrev løpeprogram og fulgte opp når jeg var hjemme på perm. Når det gjelder dopingsaken til Nils har dere lest Nils sin versjon. En 32 år gammel mann som kjøpte hus og bil på kreditt uten å eie nålen i veggen. Aage som ikke ønsker å sverte noen, har mer kapital enn du aner og som har orden på livet sitt tiet.

Gular: Brydde seg døyten og «visste» ikke at jeg var i klubben engang. Det var null kommunikasjon og jeg måtte løpe uttaksløp til kollen det året jeg ble nr 6 på 1500m i NM. Når jeg plutselig var klubbens beste 3000m løper skulle de gi meg en innføring i respekt, etikk og moral og fortelle meg hvem jeg skulle omgåes. Og Gular tapte årets kollen på ett talentløst lagoppsett. Jeg lagde oppstyr da jeg så uttaket og fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe med det å gjøre. Han som hadde løpt all treningen sin alene på en øy i vindkastene, sagt opp en fast stilling for å satse løping og som skulle ha den lengste etappen hadde ikke noe med laguttaket å gjøre. Og jeg fikk rett i all spådommen. Bjarte skal faktisk ha en premie for å klare å tape med det hinnsides sterke laget vi hadde. Og det tilgir jeg deg aldri for Bjarte. At du ødela for seier 3 år på rad, samt at du tok Knut sitt parti uten å ha snakket ett ord med meg eller Aage. Og ikke prøv deg, Gular hadde det desidert beste laget før det ble satt opp samtlige år.

Mange tror nå at jeg hater Gular, men jeg hadde en utrolig fin tid. Meg, Jonas og Kristoffer hadde mange økter og tilbriger fortsatt mye tid sammen. Det var veldig mange klikker innad i klubben når vi var ute å reiste, noe som er naturlig når mange utøvere med ulik bakgrunn samles. Men stemningen var som regel god og klubbfølelsen var stor. Det var en ære og ekstra ansvar å løpe med Gular på ryggen. Alle som kan litt historie vet at en ikke skal blande politikk og idrett. Det har både Sovjet og USA prøvd uten å finne i orden.

Jeg forstår nå at Gular ikke er en breddeklubb og er kynisk når det kommer til å passe inn i “klubbens” profil. Jeg har aldri likt topping av lag, det var det som gjorde at jeg sluttet i fotball. Det strider også med all militær pedagogikk og de holdninger og verdier jeg underviste norske ungdommer i. Det er tross alt slik jeg er skolert både fra oppveksten og utdanningsmessig. Fra mitt stasted er det nettopp det som er respekt. Respekt for at vi har ulike verdier og at alle har kvalitetet og skal respekteres for den de er, ikke idrettslige prestasjoner og diverse verv i styre og stell.

Dette var en lang og ærlig beretning om mitt forhold til Aage og opplevelsen jeg hadde rundt Gulars håndtering av saken. Det er helt klart lov å ha andre synspunkter, men hvis noen prøver seg med usannheter kommer hele mailen på trykk og vandrepokalen blir i Kleiva for all evighet😉

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

4 Responses to Alle Kortene På Bordet

  1. EH fan says:

    Respekt, Hovlandsdal og Aage😀

  2. Sjefstrener says:

    Meget bra. Full respekt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s